Det er et uttalt mål for regjeringen at flere innvandrere skal få varig tilknytning til arbeidslivet (Meld. St. 17 (2023-2024). Å få flere innvandrere i jobb er også et overordnet mål med integreringsloven (Arbeids- og likestillingsdepartementet, 2020) og et sterkt ønske blant innvandrerne selv (IMDI, 2023). Men bedre og mer yrkesrettet norskopplæring kan ikke alene løse utfordringer med at arbeidsdeltakelsen er lavere i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen ellers: Det er også nødvendig å se nærmere på mulig diskriminering i arbeidslivet, ikke minst i forbindelse med utlysning av stillinger og behandling av utenlandske søkere. Her spiller krav om norskferdigheter i stillingsutlysninger en sentral rolle.
I dette innlegget skal jeg presentere resultater fra det pågående forskningsprosjektet DISCEFRN der vi har kartlagt krav om norskferdigheter i over 10 000 stillingsannonser (Schmaus et al., under arbeid). Denne oversikten viser både i hvilke yrker det stilles norskkrav, og i hvilke yrker det oftest stilles standardiserte krav knyttet til bestemte prøver eller rammeverksnivåer (feks A2, B1, B2). Et sentralt spørsmål i innlegget er om standardiserte språkkrav er mindre diskriminerende enn subjektive språkkrav som for eksempel "søkeren må beherske norsk, muntlig og skriftlig". I Innlegget vil jeg også presentere et internasjonalt arbeid med å utvikle en digital behovsundersøkelse for arbeidsgivere som kan hjelpe dem til å stille rimelige krav om norskferdigheter ved ansettelse, noe som er nødvendig for å oppnå målet om høyere arbeidsdeltakelse.
