Mange norske samtidsromaner og noveller skildrer tenåringer eller barn i prekære situasjoner. De unge protagonistene mangler penger for mat og klær, og de har ofte utfordringer i skolen. De lever som regel med en aleneforelder, som er sykemeldt og som har en usikker tilknytning til arbeidslivet, noe Guy Standing (2011) mener er typisk for prekariatet. Vi tar utgangspunkt Ingvild H. Rishøi’s “Søsken” (fra samlingen 'Vinternoveller', 2016), Lars Ove Seljestads 'Snøen stryk ut alle spor' (2019) and Maria Navarro Skaranger’s 'Emily forever' (2021), og spør: Hvilke forklaringer blir gitt for prekariseringen av barn og unge i norsk samtidslitteratur, og hvilken rolle spiller velferdsstatens representanter, som for eksempel ansatte i barnevernet?
